Spor i båt

Drauen – en fembøring forteller.

Fembøringen Drauen kom i Tromsø Museums eie i 1921, etter ca 60 års aktiv bruk som fiskebåt. Båter er blant de tingene som ofte kan være problematiske å ta vare på fordi de er så store.
Arbeidet med å analysere slike gjenstander er viktig fordi det gir oss mer nyansert kunnskap om hvordan folk ordnet seg rent praktisk, samtidig som det gir oss kunnskap om hvordan disse gjenstandene bør bevares.
I denne artikkelen skal vi se litt nærmere på forskjellige spor etter arbeid som har nedfelt seg i denne båten gjennom dens liv som fiskebåt. Dette er spor som forteller ganske detaljert om hvordan man ordnet arbeidet ombord i en fiskebåt i siste halvdel av forrige århundre.

Bakgrunn

De førindustrielle båtene i Vest og Nord Norge var en egen gren av den nordeuropeiske klinkbyggingstradisjonen. De kjennetegnes bla. ved at de er lettbygde, fleksible og sterke.
Det nordnorske samfunnet var svært båtavhengig. Landskapet kjennetegnes ved spredt bosetting, det kunne være langt til nærmeste nabo. Dessuten kunne det være uveisomt eller tungvint å reise over land. Derfor ble det sjøen og fjordene som bandt sammen. Det var de som var veiene. Det er f.eks. derfor kirkene ofte kan ses på steder hvor det er lite bebyggelse. Kirkene skulle ofte ligge slik at det var kortest mulig vei for alle å komme dit, og det var båten folk kom dit med. Derfor var båten og båtbruken det viktigste framkomstmiddelet til alle slags formål.
Man hadde små robåter til hjemmefiske og ærendebåt. Mellomstore fiskebåter for tre og fire mann, og store fiskebåter for fem, seks og syv mann. Fembøringen var den største av de tradisjonelle fiskebåtene, men den ble og brukt til lokal føringsbåt. Størrelsen på båten fortalte til en viss grad hva slags redskap som ble brukt, men de fleste båter ble brukt til kombinasjon av mange redskapstyper, line, garn og snørefiske.
Det fantes store og små fraktebåter. De små, slagbåtene og tendringene ble brukt til småfrakt i fjordene og til nærmeste by eller marked, mens de store jektene tok seg av frakten av tørrfisk, klippfisk, tran og rogn til Bergen og Trondheim, og etterhvert andre byer.
Man hadde skyssbåter for å frakte folk over elver og sund. Man hadde båter til å ro til kirke med, og man hadde jordmor og lensmannsbåter, og ekspedisjonsbåter for å ro ut til lokalbåtene når de kom.
Ofte kunne det være en og samme båt som ble brukt til forskjellige formål, eller det kunne og være båter som var spesialbygd for sitt bruk.

Fembøringen Drauen

Drauen er en fembøring bygd i Balsfjord i Troms i 1847. Det er en fjord like ved Tromsø. Den er en av 3 gamle fembøringer fra 1840-tallet, som er bevart.
Drauen er eldste bevarte generasjon torskegarnsbåt.

Fra urgammel tid var det bare en redskapstype som var i bruk i fisket i Nord Norge. Det var håndsnøret. Fra begynnelsen på 1600-tallet kommer imdlertid lina i bruk, og torskegarnet kommer litt over hundre år seinere.
Forholdet mellom de gamle og de nye redskapene var konfliktfylt, men på 1790-tallet var garn og line de dominerende redskapene. Fra 1816 var de også lovlige i Lofotfisket.
Grunnen til dette konfliktfylte forholdet var nok at de nye redskapene trengte mye plass, og derfor fordrev snørefiskerne fra sine gamle plasser.
Vi må også ta i betraktning det at det var svært mange fiskere og båter under dette fisket. Rundt 1800 var det 2-3000 båter og 6-8000 mann, mens i 1890-åra var det 10 000 båter og 30 000 mann.
Brukskollisjoner med tap av både fangst og bruk hørte til dagens orden, og dette ble forsøkt rettet på ved lovgivning og styring og et fiskerioppsyn som passet på at alt gikk lovlig for seg.

Lofotfisket er på mange måter styrende for utviklingen av båter og utstyr i denne tida. Det kommer sannsynligvis at 70-80% av eksportverdien av fisket i Norge, kom fra dette fiskeriet.
Drauen er altså bygd på slutten av denne konfliktfylte tida, da de nye redskapene er i ferd med å sette seg og gå seg til.

Hva karakteriserer en garnbåt fra 1840-tallet.

Drauen som ny i 1847. Endeskipet er spesielt mykt bygget for at båten skal sno seg bedre i bølgene.

Illustrasjonen viser hvordan Drauen må ha sett ut da den var ny. Det som karakteriserer en garnbåt i forhold til de mindre line og snørebåtene, er at båten er litt breiere i forhold til lengda. Dette betyr at den er litt tyngre å ro, mens den samtidig er en bedre seilbåt enn de mindre båtene. Den bærer seilet sitt bedre enn en mindre båt.
Ved at den er bygd slik kan den tåle tyngden av bruk og fangst under draging. Garnet er i seg sjøl tungt når det er vått i tillegg til at fangsten veier en god del. Både bruk og fangst er vesentlig tyngre enn linebruk. Denne vekt- og volumøkningen må nødvendigvis fanges opp i båten, og får innvirkning på hvordan båten bygges.
Et annet karakteristisk trekk ved båtene fra denne epoken, er at de er ganske mykt bygget. Mykheten i et skrog er noe av det viktigste for sjødyktigheten. Da kan det vri og sno seg i bølgene, slik at det ikke slår sjøer oppi båten. Men når båten er myk på denne måten er den samtidig svak for store påkjenninger på ett sted. Det å dra garn kunne være en slik påkjenning, derfor hadde disse båtene ikke så veldig mange garn. Ikke flere enn mannskapet greide å dra med håndkraft.

Mannskap og utrustning.

På en slik torskegarnsbåt var de vanligvis 5-6 mann. Det var høvedsmannen og skautkaren i etterrommet. Det var auskaren i ausrommet, midtiromskaren som passet priaren i seilet ved mastra, og det var framromskaren og halskaren framme. Denne fordelinga ble vanligvis gjort slik at hver mann passet best til den oppgaven han hadde ombord.

Høvedsmannen skulle aldri forlate plassen sin. Han var også den som dro kavltelna under garndraging, mens skautkaren dro steintelna. Auskaren og midtiromskaren hjalp til med å få fisken av garna, mens framromskaren og halskaren andøvde båten.
Under roing sitter bakromsmannen og høvedsmannen i ertterrommet og ror, auskaren og midtiromskaren sitter i framrommet, mens halskaren og framromskaren sitter i skottrommet. Hver mann hadde 4-5 garn, slik at de totalt hadde 20-25 garn i båten. Hvert garn var 30 masker dypt ( ca 3 m) og var 16-18 favner langt ( ca 30 m)

I Drauen har de hatt garnrullen på styrbord side bak hammelkeipen og et lite stykke fram i ausrommet. I den grad de har hatt behov for andøving, har de gjort det på babord side i etterrommet, eller framme etter behov.
Det at Drauen har hatt sin garnrull på styrbord side, betyr at høvedsmannen har vært keivhendt. Da har han tatt spenntak med høyrefoten oppi sida, og har dradd med venstrehånda.

På garnhavet med Drauen.

Når høvedsmannen har funnet medet som de skal sette på, seiler eller ror de båten opp slik at de i forhold til strømmen er ovenfor medet. Der tar de i hop seilet og legger det fram over ripa i framskotten. Mastra legger de ned framover og over krysstokken. Vanttauene lar de ligge klar i vanthullene. Høvedsmannen tar styret av og setter det opp ved bakstevnet. Garna er greid i bakskotten, med steintelna fremst i båten og fløyttelna bak. Høvedsmannen går bak i skotten og hiver ut kraken, iltauet og dubbelet,så hiver han ut fløyttelna. Garnfløytet var vanligvis var av selje eller einer på denne tida. De holdt bedre på flyteegenskapene enn andre tresorter. Bakromsmannen passer steintelna.

4 mann frammi båten ror medstrøms mens de to bak får garna ut. Når garna er ute, drar de litt på iltauet for at garnet skal strekke seg skikkelig.

Garndraging på gammelmåten, for hånd og over rull i etterrommet.

Når garna skal dras, seiler de seg opp til strøm­enden, tar i hop seilet og legger ned mastra. Styret tas av og garnrullen settes opp. Først må iltauet hales. Det hales gjerne over en blokk på sida av stevnet, mens folka i frambåten ror. Når de er kommet fram til garnenden, tar høvedsmannen eller bakromskaren iltauet bak til rullen mens båten snus. Nå drar de garna inn i ausrommet. Høvedsmann og bakromskaren drar, mens auskaren og midtiromskaren tosker av og greier. Framromskaren og halskaren andøver. Fisken hives i ausrommet eller framsigla og bløgges. Når garna er oppe, greies dem og legges i bakskotten.

Når garna er i båten , settes styret for, mastra reises og seilet vindes opp.
Så seiler de opp til været for å sløye og prekevere fisken før det er tid for middag.

Daglinedrift for fembøringer.

Det var ganske vanlig at fembøringene drifta med line om dagen i tillegg til garna. Da dro de først garnbruket om morgenen, rodde opp og leverte eller sløyde og hengte fangsten, før de tok ombord de ferdig egna linpankene og stampene. Disse ble satt og sto noen timer utover ettermiddagen mens garna ble satt. Deretter ble lina dradd, og de rodde opp og prekeverte linefisken.

Det er ikke spor i Drauen etter slik drift.

Juksagarnbåt på Finnmarka.

Vi vet positivt at Drauen også ble brukt på Finnmarksfisket. Her var den sannsynligvis i bruk med juksa og garn. Garna sto om dagen, og mens de venta på å dra om ettermiddagen fisket de med fire eller fem snøre.
I Drauen er det spor etter vabein flere steder. På babord side har det vært i etterrom, ausrom, framrom og skottrom og i framskotten i forbindelse med kjemperoren her framme.
På styrbord side har det bare vært i ausrommet og framrommet.
Dette betyr at de har kunnet variere litt på hvor i båten de skulle fiske. De har sannsynligvis ikke fisket med mer enn fire eller fem snører samtidig. På denne måten har de kunnet spredd seg mest mulig rundt i båten for at snørene ikke skulle gå i hverandre.
Plasseringa av vabeinshulla er slik at vi må anta at de har stått mens de har dradd. På snørebåtene som vanligvis er litt mindre enn fembøringene sitter man alltid mens man fisker, men Drauen er såpass stor at de nok har stått under snørefisket.

Omlegging til handspill på 1880-tallet.

I og med Lofotloven av 1857, forandra fisket seg ganske tydelig. Man var ikke lenger nødt til å fiske på det samme settet, men fikk i større grad følge fisken, og fiske for de værene der fisken var. Fisket foregikk også lenger ut til havs enn før.
Oppfinnelsen av glasskavel rundt 1860 gjorde at garna ble laget dypere. Nå ble de 50 masker dype. Bruksmengden ble dermed større, og båtene måtte også bygges større. Fra omkring 1860 var en torskegarnsbåt omtrent 1,5 ganger større i volum enn den hadde vært før. Bemanningen på båtene var den samme så fisket var mye hardere enn det var før.

En ombygd Drauen i 1880-åra. Draging med handspill framme.

På 1880-tallet kom de første hand­spillene. Dette lettet arbeidet med dragingen av bruket ganske betrak­telig. Denne økte bruks­mengden og halvveis mekani­serte drifta gjorde påkjen­ningene på båtene større slik at de måtte bygges om for å tåle drifta bedre.

På Drauen ser vi dette flere steder. Båten får fast skvettripe oppå den gamle ripa. De gamle keipene ble fjernet og erstattet med seftere eller åregafler. Båten fikk faste beter der det før hadde vært knær, og disse banda ble skjøtt helt opp på ripbordet og skvettripa.
På Drauen monterte de nå garnrullen framme i framrommet på styrbord side, og håndspillet sto fast i frambeten. Dette gjorde de fordi båten er drygere framme, og tåler vekta av bruk og fangst bedre her enn bak.
Under setting og draging måtte de nå legge mastra ned på toftene på babord side i båten, slik at den ikke lå i veien. Med et kraftig handspill var det ikke så nødvendig å andøve, fordi de kunne hale seg fram med spillet.
Garna ble fremdeles satt fra bakskotten mens mannskapet rodde. Etter draginga ble garna greid bakover og lagt i bakskotten mens fisken ble lagt i ausrommet og framsigla som før.

Riggen

Spor i båten forteller også at riggen har undergått en god del forandringer i den samme tidsperioden.
Hvis vi leser de delene av båten som er eldst, ser vi at seilstikk­hullet framme er så stort at de opprinnelig må ha seilt med en seilstikke av tre, ikke av jern som den har hatt seinere, og som var vanlig for båtene på slutten av 1800-tallet. Det betyr at seilet på 1840-tallet var sydd av linduk og hadde telne av hestetagl. Da har seilet hatt klør av einer, ikke jernkauser. Dette seilet kan heller ikke ha hatt seilkrok i hjørnene nede til å duve med. De har tatt klør akkurat som man gjør det på en småbåt 50 år seinere.
På denne tida hadde båten keiper til å ro i. Den bakerste ble også brukt til å hale skautet gjennom når de seilte.
Da båten ble ombygd på 1880-tallet fikk den fast skvettripe. Keipene ble fjernet og det ble i stedet rodd i åregafler eller seftere. Skautet fikk eget hull å gå i med foring litt bak tollegangen i hammelrommet. Det betyr at de nå må ha brukt seilkroker i seilet til å ta klør med. Ellers måtte de ha tredd skautet ut av skauthullet for å minske seil bak, noe som er praktisk umulig, fordi ingen vil være i stand til å holde skauthjørnet mens en annen trer i slik vindstyrke.

Dette er ting vi kan fortelle ut i fra samtaler og seilaser vi har hatt med gamle fiskere som for det meste er borte. Det har gjort oss i stand til å lese og tyde spor i båtene som både båtbyggerne og fiskerne har laget. Det har også satt oss i stand til sjøl å prøve båtene, gamle båter og nybygde, slik at vi får et klarere bilde av hvordan de fungerte.