Drontheimer

En Drontheimer i Tromsø

For noen år siden kom August Røssnes på besøk og lurte på om vi kunne reparere en båt som han hadde etter bestefaren sin. Familien var fra Røssnes på Ringvassøya, og bestefaren hadde hatt båten med fra Skottland, fra sin tid i utenriksfart.
Vi sa ja til oppdraget, og skulle i utgangspunktet reparere båten. Da han kom med den, så vi umiddelbart at den ikke lignet på noe vi hadde sett her i landet før. Men videre var det flere ting vi dro kjensel på.

Umiddelbart lignet båten på noe vi hadde sett bilder av i Wooden Boat og andre internasjonale båtblader. En ganske smal robåt, ganske godt botn, men ikke allverdens skott framme eller atte. Engelskmennene hadde noe de kalte en `skiff`, og som jeg trodde bl.a. var en båttype som ble brukt på elver og innsjøer til sjøfugljakt.
Men innvendig minnet den også om noe hjemlig. En tororing av et slag, ikke tradisjonell kystbåt, og ikke spissbåt heller. Romlengden var omtrent som vi var vant med, uten å ha målt, og toftene/ knektene var som på en nyere nordlandsbåt eller spisse. Rekka var nærmest å beskrive som en saltværingsrekke.

Vel, båten ble nå liggende en stund uten at vi hadde tid å gjøre noe med den, men da vi først tok en nærmere titt, så vi at det nok var like greit å bygge en ny, framfor å reparere. Vi hadde kanskje reparert dårligere båter før, men denne hadde såpass få og smale bordganger, så det ville ikke ta så mye lengre tid enn å reparere. Og resultatet ville da bli mye bedre.

Båtens opprinnelse.

Det morsomme i denne sammenhengen var i og for seg ikke om vi bygde ny eller ikke, men hva slags båt dette egentlig var.
Fra Jon Godal fikk vi høre at han hadde hørt om disse båtene gjennom en artikkel fra et irsk magasin, Ulster Folklife, skrevet av Michael McCaughan, 1982. I Maritime Life and Traditions, no 4, 1999, får vi vite enda mer.

Vi vet jo at det har vært eksportert båter og båtmaterialer fra Norge til øyrikene i vest gjennom mange hundre år. Men mesteparten av denne handelen har gått fra Vestlandet. Det viser seg at det også har vært handel av material og båter fra Trondheim til Belfast, Irland. 24.juni 1789 var det en annonse i Belfast Telegraph, hvor det var en last av materialer til salgs fra Trondheim. I 1828 kan vi se at det selges båter, disse ble benevnt som Drontheim boats.

Hvor lenge denne eksporten fra Trondheim har foregått, vites ikke. Men den ble for det meste gitt opp i forbindelse med Napoleons­krigene. Men sjøl etter krigen ble en god del båter solgt fra Trondheim til Irland. Som et resultat av krigen begynte de irske båtbyggerne sjøl å bygge sine egne Drontheimere, og ga dem sitt eget preg etter egne behov og ønsker.
For det meste var dette båter på 24-28 fot. De ble brukt til forskjellige former for fiske og transport, og hadde også seil.
Båtene var i bruk fram til 50- og 60-tallet. Og det går kanskje enda an å finne båter i fjæra i Irland og Skottland som ligger og råtner.

Det ble bygd og brukt båter i Moville i Irland. Moville er en by i fylket Donegal på nordvestkysten av Irland. Der ble de brukt bl.a. som garnbåter. Derfra ble en god del båter solgt til Iskay og Colonsay området på vestkysten av Skotland, litt sør for Hebridene. Skottene kalte båtene for Greenies eller Greencastle skiffs.
De større båtene, som var på størrelse med firroringer, var firemannsbåter. Hver mann rodde med ei åre.

En av de tingene som gjerne skilte disse båtene fra de lokalbygde, var skaringene i kjøl og bordganger. Lokalt brukte de gjerne skøyt på kjølen som på en sjark, mens bordgangene ble skjøtt med innvendige klosser slik det gjøres på Østlandet.

I artikkelen fra Maritime Life nevnes det at båtene sannsynligvis er bygget i Åfjorden i Trøndelag, fordi de ikke er helt ulik Åfjordsfæringene. Vi kan vel også si at de ligner en hel del på de gamle krumstevnte nordlandsbåtene.
Det nevnes i artiklene at det også ble solgt halvferdige båter. Det vil si at kjøl og stevner var satt opp, og kjølbordene satt på. Muligens var de hogne kjølbordene på en Åfjordsbåt, noe øyværingene ikke ville prøve seg på. I hvertfall hadde nok båtbyggerne i Åfjord bedre trening i den detaljen.
I tegningene fra Irland vises at tverrsnittet på kjølbørdet er kileformet. Det er tykkere nede enn oppe. Det er vel den irske varianten av et hoggent kjølbord. Ellers er oppbygningen av båten omtrentsom en Åfjordsbåt eller Nordlandsbåt. To bord i botnet, og tre i remma, pluss ripa og rekkebordet. Romlengdene er 32 tommer, og innveden er i praksis ganske lik slik vi gjør det her i landet. Med band som er skjøtt oppå hverandre, og røtter i endene.

Et sted finnes det sikkert opplysninger om denne handelen fra norsk side.

En litt uvanlig ting med båten vi har bygd kopi av, er at den bare er 14 fot 16 tommer lang, og 4 fot bred. En så liten båt er aldri nevnt i de to artiklene. Båten er også bygd av gran. Dette tyder på at den må være bygd av norsk material, fordi evt. gran i Irland eller Skottland nok ikke egner seg til båtbyggingsmaterial. Hvis ikke vår båt har vært reparert og oppbygd ganske totalt i Tromsø opp gjennom årene.
Botnbredda, som vi er så opptatt av her i Norge, er 19 tommer på denne færingen. Det er det samme målet som en del toroms spisser også har.
I de to artiklene vises det noen illustrasjoner av Drontheimere under bygging. Der bygges de rundt spantmal som det vanligvis gjøres på de kanter. En byggemetode som for oss synes unødvendig tungvint. Da må hvert enkelt omfar ha ferdighøvlet overkant før man setter det på. Båtens fasong må være bestemt i detalj på forhånd.

Båten

Vår båt ble bygd slik som vi pleier, med kjølen på sett, og bordene holdt ute med skorer. Da er det mulig og mye lettere å gjøre små endringer eller modifikasjoner under selve byggeprosessen.
Her er båten ferdig til levering. Med tiden skal vi også rigge den. Opprinnelig hadde den gamle båten også lugger rigg eller spririgg.