Drauen

  • Utskrift
Kort beskrivelse av Fembøringen «Drauen».

Hentet fra Ottar nr 147, Nordlandsbåten, 1986.

Drauen er en av de eldste fembøringer vi har igjen her i landet. Det finnes i alt 7 storfembøringer igjen, alle på mellom 42-44 fot. Og så finnes det 4 gamle 6-roms fembøringer, og blant disse en nyrestaurert.

Hvilken som er eldst av disse båtene, kan være vanskelig å si. Men det har lenge vært hevdet at Drauen er bygget i 1847. At den er blant de eldste, må ansees som sikkert.

En tradisjon går ut på at den skal være bygget i Balsfjord. En annen går ut på at den skal være bygget i Malangen. Sikkert er det vel at den er bygget i Troms.

Ut fra det materiale vi har om fembøringene ? bilder, gamle båter og beretninger, er det uhyre vanskelig å si noe bestemt om lokale byggetradisjoner. Særlig når det gjelder årene før 1870. Men på flere bilder fra Tromsø i 1880 åra, finnes det fembøringer som tilsynelatende er svært like Drauen. Dette kan tyde på at de Tromsbygde fembøringene er en distinkt lokaltype av nordlandsbåtfamilien.

Drauen er 36'4" lang utvendig (11,4 m), og 8'7" bred på det bredeste, som er ved framsigla.

Båten er opprinnelig bygget 7" lavere i ripa enn den er nå. Den hadde keiper til å ro i 5 rom, ikke i steinrommet. Keipene var flatkeiper med 2 keipsneller, ikke den mer vanlige skjeggkeipen med en snelle.

Båten har bare 6 bord + ripa, noe som synes å ha vært vanlig på de gamle 6-roms fembøringene.

Innveden er omtrent som på de nyere båtene, ikke av den typen som finnes i de eldste nordlandsbåtene som er bevart. Det er 4 beter i båten nå. Det har ganske sikkert bare vært 3 fra byggingen av. Alle betene bærer preg av slitasje og reparasjoner. Men det er ikke usannsynlig at mastebeten og frambeten er de opprinnelige. En god del av banda er også skiftet ut. De eldste er noe grovere dimensjonert enn de nye.

Hvor mye av huden som er original er vanskelig å si. Det er i alle fall gjort en god del reparasjoner her og. I regattaberetningen fra Tromsø i 1894, nevnes det at allerede da var det skiftet ut nesten all innved og hud. Men vi kan nok regne med at en del av de originale delene finnes ennå.

Når det gjelder lengde bredde forhold, og hovedformen ellers, så faller Drauen godt sammen med andre samtidige båter av samme størrelse.

Drauen inne i naustet. Foto: Tromsø Museum

En ting som er iøynefallende er akterstevnet. Det er av den nye typen, med skarp knekk i overgangen fra lot til stevn. Grunnen til det er at båten etter ombygging på 1870-tallet fikk et styre som satt tett inntil stevnet. Man forlot den gamle underhengende typen. Det er tydelig at det har vært et behov for å lage et styre som ikke hang seg opp i fiskeredskapene.

Men forstevnet er av den gamle typen, med god krumming. Dessuten er det relativt lite spring i båten, noe som var vanlig på de eldre båtene.

Båten er påbygd en 7" fast skvettripe oppå ripbordet. Dette er gjort etter at båten har vært i bruk en stund, og brukerne har funnet ut at båten var for lav på havet til den bruksmengden de hadde. Denne skvettripa har gjort det relativt vanskelig å ro. Derfor er det bare anlegg for åregafler i 4 av rommene, og ikke tollepinner, noe som kan tyde på at roing ikke har vært veldig prioritert.

Løfting er også noe som har kommet til senere, muligens engang på 1870-1880-tallet.

Når det gjelder selve formen på båten, så har den et ganske godt kjølskjær, og et meget godt utlagt botn. Men noe som ser ut til å skille denne båten fra de fleste andre, er bakbåten. Botnet er bortimot ekstremt utlagt her, og i tillegg er rembordene veldig lite røyst, særlig øvremma og mellaremma. Dette bevirker at båten sitter veldig godt i sjøen på unnaseiling, og vil ha meget vanskelig for å renne laus. Båten har en voldsom bæring i bakbåten, og blir stødig av det.

På bidevind ser den også ut til å ha seilt godt, fordi den er temmelig lotsid framme. Drauen har ord på seg for å ha vært en meget bergelig og rask båt. Flere beretninger om storm og uvær på Finnmarkkysten tyder på dette. Og i tillegg gjorde den det meget godt i regattaen i Tromsø i 1894, nesten 50 år gammel. Den ser ut til å ha konkurrert med letthet mot de adskillig større storfembøringene, noe som er imponerende.

Av 16 fembøringer, hvorav 14 var storfembøringer, var den nr. 8 på kryssen og nr. 7 på lensen. Dette viser hvor jevnt godt den har seilt.
Noe særlig kunnskap om Drauens bravader på havet har vi dessverre ikke. Men gjennom aktiv bruk i helårsfiske gjennom 50-60 år, må det ha vært utallige situasjoner med hardseiling, hvor avstanden mellom berging og forlis må ha vært meget liten.

Vi vet imidlertid at Drauen hele tiden var i gårdbruker Knud Moes eie. Han var også høvedsmann på båten de nærmere femti år den var i bruk. Knud Moe og Drauen var så samarbeidet at han manøvrerte båten like godt i forrykende storm som i maksvær.

Ifølge et senere avisoppslag var hans egenskaper som fisker og høvedsmann så gode at Drauens ankomst øst i værene var som et signal til at fisket kunne begynne. Ved en anledning skal den ha vært ute for en pålandsstorm på Murmansk-kysten. Flere andre båter forliste, men Drauen seiler hardt gjennom grunnbrottene og redder seg opp i en elvemunning.

Drauens eier og høvedsmann Knud Moe (1843-1924) fra Tønsvika ved Tromsø.
(Eier: Signe Moe).

Men på land står en beruset folkehop og truer med å plyndre båten. Derfor må de tørne for dregg ute i elveosen og vente på bedre vær.

En gang ble den tatt av en overhendig snestorm langt til havs på Finnmarka. Den lenser unna i flere timer og finner til slutt nødhavn. Men båten er savnet så lenge stormen står på, og alle tror den er forlist.

Drauen ble i 1920-årene gitt til Tromsø Museum av eieren Knud Moe. I mange år stod fembøringen foran den gamle museumsbygningen, nåværende Tromsø Kunstforening, før den i 1966 ble flyttet til Troms Folkemuseums naust i Folkeparken.

Drauen er nå under restaurering og vil forhåpentligvis kunne beskues igjen om ikke altfor lenge.