Misværåttringen

  • Utskrift

I 1997 fikk vi i oppdrag å lage en kopi av Misværåttringen ved Sjøfartsmuseet i Oslo. Det er den eldste bevarte nordlandsbåten som finnes. Den er veldig alderdomlig i byggeteknikk. 3 av omfarene er bord som er hogd eller kløyvd ut av en stokk, alle på forskjellig måte. Dessuten er mye av båten satt sammen mer omstendelig enn de nyere båtene.

Misværåttringen ved Sjøfartsmuseet i Oslo. Bernhard Færøyvik skaffet denne båten til museet på 1930-tallet. Det finnes en båt til som er svært lik denne, og den befinner seg på Kjerringøy gamle Handelssted.

Etter flere studieturer satte vi i gang. Vi hogde tømmer i Målselv, og kløyvde opp emnene og la de til tørk over sommeren. Deretter gikk vi i gang med båten. Her hogges kjølbordene ut av en 3 toms planke.

Kjølbordene hogges parvis, slik at fasong og spenst kan sammenlignes. Det er viktig for at båten ikke skal trekke seg til en av sidene.

Her festes bakbordene.

Hele kjølomfaret er på. Skaringa er litt tungvint å lage fordi bordet er krumt. Man må bare ta seg tida.

Halsbordene var opprinnelig hogd til 2 toms. Nå hogges de ned til 1 toms før de felles.

Fellinga mot kjølbordet må gjøres før man hogger og høvler bordet ferdig. Bare å gi seg tida her og.

Halsbordene høvles fra 1 toms til 3/4 toms tykkelse. På et vinda bord blir det litt tungvint.

Halsborda festes og spikres til stevnen. Begge sidene settes på samtidig, for at man ikke skal dra noe skeivt.

Bakhalsene er i ferd med å bli klinka.

Botnet er ferdig felt og skotte, det vil si at ytterkanten er høvla ferdig.

Remborda er ferdige. De er laga av vanlige saga bord og ikke så vanskelig eller tidkrevende. Innveden derimot består veldig mye av røtter. Det gjør dem sterke, og de kan holdes tynnere enn vanlig. Men mer arbeid er det.
Her holder Terje på med esingen.

Fram og baktofta er felt og kilt fast mellom esingen og bandtoppen. Her må altså toftene og esingen felles samtidig. Det blir en del mer arbeid, men bra blir det.

Esingen festes over tofta og man må bore en trenagle på hver side av tofta for å feste den.

Før ripa felles legger vi inn de banda som skal rekke helt ned i båten og samtidig nå opp til ripkanten. Å felle dette etterpå er mer tungvint.

Framripa prøves. Her ligger toppen av stokken mot stevnet. Det er omvendt av det vi gjør på nyere båter.

Bakripa er ferdig felt og spikra til esingen.

Betene og resten av innveden legges i båten.

Båten er ferdig borda. Selv lyroddene er laga av rotkroker. Her er det bare keipene som gjenstår i tillegg til noe beslag.

Båten er klar til prøveroing i fjæra.

Seilet prøves. Båten er lett og smidig. Tynn og fin linduk står godt i lite vind, og båten glir godt i sjøen.

I 1995 fikk vi i samarbeid med Tromsø Museum et oppdrag med å bygge en kopi av museets fembøring Drauen. En veldig spennende oppgave med mange utfordringer.
I tillegg til at det er en ære å få prøve seg på en kopi av en såpass legendarisk båt.

Thoralf Holmboe malte båten etter et fotografi en gang på 1890 tallet.

Den ble gitt til Tromsø Museum i 1921, og sto på denne måten utenfor til 1963.

4 lykkelige båtbyggere strekker kjøl og lot i mai 1995.

Stokken som skal bli til halsbord, kløyves med vri.

Her er de to delene i ferd med å slippe taket.

Hver halvdel blir hogd ned til rundt 2 tommer tykkelse.

Så blir de felt til sandhalsene, før de blir hogd ned til drøye tommen og høvla ned til 1 tomme.

Knær og innved felles i båten.

Esingen kløyves, høvles til og legges i båten i et stykke fra stevn til stevn.

Ripborda er på, og båten er i prinsippet ferdig.

Ferdig malt og klar til sjøsetting.

Det har vært mange fine seilturer med nybåten. Den har vært spennende å seile. Den går elegant i sjøen, og går bedre jo mer det blåser. De som vil vite mer, kan lese om den i Ottar nr.2 2002, utgitt på Tromsø Museum.